Filmfrelst

I denne episoden av Filmfrelst presenterer vi en ny utgave av Regirommet – en serie samtaler der to norske regissører i dialog fordyper seg i regifaget med en ny norsk film i fokus. Foreningen Norske Filmregissører (NFR) har invitert Filmfrelst til å være podkasthjem for Regirommet, og i tidligere episoder har vi tatt del i møter mellom regissører som blant annet  Nataša Urban/Charlotte Røhder Tvedt, Ole Giæver/Franciska Eliassen og Erik Skjoldbjærg/Hans Petter Moland. I denne nye samtalen står dokumentarfilmen Bunadsgeriljaen av regissør Mari Nilsen Neira (og co-regissørene Helen Komini Knudsen og Aslaug Holm) i fokus, og Nilsen Neira møter Håvard Bustnes til dialog om sitt arbeid. «Bunadsgeriljaen er først og fremst et portrett av ildsjelen Anja Cecilie Solvik,» skrev professor Gunnar Iversen i sin analyse her på Montages. «[Den er] på mange måter typisk for moderne norsk dokumentarfilm. Portrettet er nærgående og komplekst. Vi kommer tett inn på et enkeltmenneske, og større samfunnsmessige spørsmål, utford

Den vietnamesisk-franske filmkunstneren Tran Anh Hung (Duften av grønn papaya om morgenen) har returnert til det store lerretet med det som må være tidenes mest ustoppelig kulinariske film. Å snakke om Pot-au-feu – Veien til hjertet uten å samtidig flire litt over filmens dønn inderlige skildringer av gleden ved å både lage og spise mat, er vanskelig – det er simpelthen altfor fristende å slikke seg på fingrene med ironiske ordspill, til at man klarer å la være. Men i denne sammenhengen er det ikke vondt ment! For sannheten er at to i podkastpanelet vårt anser dette for å være en av fjorårets aller beste Cannes-filmer (den deltok i hovedkonkurransen og vant prisen for beste regi) – like emosjonelt gripende som sansestimulerende. Ved mikrofonene sitter imidlertid også en skeptiker, som riktignok er like imponert over matpornografen Tran Anh Hungs detaljerte fremstilling av kjøkkenaktiviteter. For Pot-au-feu er en film som bokstavelig talt står over grytene, i forbausende lange strekk av sin spilletid. Men for

Med Pi («π», 1998) og Following (1998) fikk de to regissørene Darren Aronofsky og Christopher Nolan sine respektive gjennombrudd, og i anledning Cinematekene sine visninger av førstnevnte, i sin nyrestaurerte prakt, henter vi frem begge disse markante debutfilmene for et tilbakeblikk. Darren Aronofsky hadde verdenspremiere på Pi ved Sundance-festivalen i januar 1998, og vant prisen for beste regi. Noen måneder senere, i april 1998, hadde Christopher Nolan sin første visning av Following på San Francisco International Film Festival – og i begge tilfellene kan vi bruke uttrykket «og resten er historie». Aronofsky og Nolan har på hver sin måte dyrket frem kompromissløse kunstnerskap, og selv om de har fulgt litt ulike veier – Aronofsky tidvis fortsatt litt indie i ånden, Nolan trygt plassert innenfor mainstream-filmens rammer – er det mange fellestrekk i hvordan de har tatt Hollywood-maskineriet i bruk til å virkeliggjøre distinkte, visjonære ideer. Etter Pi og Following kom begge med «den vanskelige andrefilmen

I denne tradisjonsrike episoden av Filmfrelst diskuterer vi alle årets Oscar-nominerte i samtlige kategorier. Panelet kommer med sine tips til både hvem de tror vinner, og hvem de ønsker at skal vinne Oscar under showet i Hollywood natt til mandag. Oscar-sesongen har vært ekstra lang i denne omgang, ettersom den kickstartet allerede i fjor sommer, med kinofenomenet «Barbenheimer». Christopher Nolans Oppenheimer kom raskt i posisjon som forhåndsfavoritt, og endte til slutt opp med 13 nominasjoner. Greta Gerwigs Barbie kan skilte med 8, men i likhet med Martin Scorseses Killers of the Flower Moon, har filmen forsvunnet litt inn og ut av Oscar-samtalene, og etter hvert gitt mer og mer plass til titler som Fritt fall, Poor Things og The Holdovers i flere kategorier. De gjeveste prisene – for beste film og regi – virker allerede avgjort (Christopher Nolan skal omsider anerkjennes), men det er fortsatt uklart hvilke skuespillere som skal ta imot prisene for beste kvinnelige og mannlige hovedrolle. Vi krysser fingre

I denne første podkasten om vår kåring av 80-tallets beste filmer forteller vi om hvordan prosjektet startet og utviklet seg, før vi presenterer et utvalg av filmene fra 200.–151. plass. I episoden snakker vi til å begynne med inngående om det omfattende arbeidet som ligger bak 80-tallslisten, og hvordan dette este i takt med stadig høyere ambisjoner. Vi forteller om hvilke prioriteringer vi har gjort underveis, tanken bak utvalget og kurateringsprosessen. Er det mulig å rangere så mange filmer, og er selve sammensetningen viktigere enn de faktiske plasseringene? Videre presenterer panelet et stort utvalg av de femti første filmene som er presentert i kåringen, i rangert rekkefølge, fra Purple Rain (200. plass) til Zelig (151. plass). Neste del av listepodkasten vil følge samme oppskrift, mens episodene om topp 100-listen vil ta for seg samtlige hundre plasseringer. Samtalen nedenfor tar utgangspunkt i disse artiklene: 80-tallets beste filmer: 200-191 80-tallets beste filmer: 190-181 80-tallets beste filmer:

I denne Filmfrelst-episoden presenterer vi et nytt kapittel i vår podkast-serie Fysisk format, og denne gangen setter vi fokus på spesialvisningen av Jacques Rivettes Out 1 i Oslo 2.-3. mars, og utgivelsen av en ny essaybok om Rivette. Under etiketten Fysisk format retter vi blikket mot filmkulturens fysiske formater, og diskuterer de mange håndfaste objektene som så lenge har vært et av filmformidlingens viktigste redskap. I tidligere episoder har vi snakket mest inngående om fysiske utgivelser av film på Blu-ray/DVD, men i denne episoden utvider vi fokuset vårt ved å løfte frem et fysisk arrangement (med «ekstramateriale») og en ny bokutgivelse. En av de mest kjente enhjørningene i europeisk filmkanon – som aldri har vært vist på kino i Oslo, før nå! – nybølgeregissøren Jacques Rivettes trettentimers filmserie Out 1 (1971) blir endelig vist på Cinemateket i Oslo. Arrangementet går av stabelen lørdag 2. mars kl. 13.00 i Tancred-salen, og fortsetter gjennom søndag 3. mars helt til kl. 19.40, da hele filmen er

I denne podkastepisoden reiser vi tilbake til Dune-universet, og diskuterer kinoaktuelle Dune: Part Two, der regissør Denis Villeneuve fullfører sitt science fiction-storverk som startet med Dune: Part One (2021). Planeten Arrakis er hovedarenaen for det mektige dramaet som utspiller seg i del 2 av denne filmatiseringen av Frank Herberts innflytelsesrike roman Dune (1965), når arvingen til House Atreides, Paul Atreides (Timothée Chalamet), skal hevne sin familie og fortsette sin kamp mot de ondkapsfulle medlemmene av House Harkonnen, gjennom å alliere seg med Fremen-folket som lever i pakt med ørkenen der det verdifulle mineralet bare omtalt som spice tiltrekker seg planetens grådige herskere. I Dune: Part Two utvikles forholdet mellom Paul og hans «drøm» fra Part One, Fremen-krigeren Chani (Zendaya), som i denne filmen trer mye tydeligere frem som en sentral og tredimensjonal rollefigur. Pauls mor, Lady Jessica (Rebecca Ferguson), driver også mye av handlingen, i sin stadig mer makthungrige rolle i den mysti

Berlinalen 2024: I denne tredje og avsluttende podkastepisoden fra filmfestivalen i Berlin, snakker vi om noen av våre favoritter fra årets utgave. Den første Berlinale-rapporten (hør episoden her) fokuserte på noen av de norske bidragene, mens den andre samtalen (hør episoden her) tok for seg internasjonale oppdagelser fra ulike festivalseksjoner, inkludert Gullbjørn-vinneren Dahomey. I denne tredje festivalpraten løfter vi frem noen av høydepunktene fra årets program. Blant filmene vi snakker om nedenfor finner vi den østerrikske regiduoen Veronika Franz og Severin Fiala (Goodnight Mommy og The Lodge) sin nye film Des Teufels Bad, som ble vist i hovedkonkurransen, de amerikanske indieproduksjonene Sasquatch Sunset (Zellner-brødrene) og Between the Temples (Nathan Silver), vist i henholdsvis Berlinale Special- og Panorama-seksjonene, før vi også streifer innom noen store opplevelser fra Berlinalens alltid solide retrospektiv bestående av nyrestaurerte klassikere. Ved mikrofonene sitter Lars Ole Kristiansen,

Berlinalen 2024: I denne andre podkastpraten fra filmfestivalen i Berlin kaster vi et blikk på et knippe ulike filmer, fra Atlantique-regissør Mati Diops nye film Dahomey – som lørdag kveld vant Gullbjørnen – til Olivier Assayas' pandemifilm og noen høydepunkter fra Generation-seksjonen. I vår første rapport fra årets Berlinale (hør episoden her) kikket vi nærmere på noen av de norske bidragene som har blitt vist i kinosalene på Potsdamer Platz, så i denne episoden løfter vi perspektivet og ser på en bred bukett av ganske ulike festivaloppdagelser. I tillegg til titlene nevnt ovenfor snakker vi også i starten av episoden om Tilman Singers grøsser Cuckoo, som ble vist utenfor konkurranse som en av Berlinalens Special Gala-presentasjoner, med Euphoria-sjernen Hunter Schafer i hovedrollen. For puritanerne kan vi varsle at panelet går litt inn på plottet i filmen, så for alle som ønsker å se Cuckoo uten å vite noe, kan man spole forbi og frem til ca. 8 minutter ut i episoden. Ved mikrofonene sitter Lars Ole Krist

Berlinalen 2024: I denne første podkasten fra filmfestivalen i Berlin deler vi våre første inntrykk fra årets utgave, med de norske bidragene i fokus: Dag Johan Haugeruds Sex og de to Renate Reinsve-filmene i hovedkonkurransen. Berlinalen skiller seg fra Cannes- og Venezia på flere områder – mest tydelig er det at store auteurer glimrer med sitt fravær, til fordel for debutanter og mindre kjente regissørnavn fra hele verden. På den måten er Berlinalen alltid en kilde til «ekte oppdagelser», men en må være forberedt på å få skitt under neglene når man skal grave de frem i sideprogrammene. Dessuten må en være nøye med logistikken, for visningsstedene er spredt utover hele byen – i år i enda større grad enn tidligere. Norge er som oftest representert med film i en eller flere seksjoner, og i år har Dag Johan Haugeruds første film i trilogien Sex Drømmer Kjærlighet, hatt verdenspremiere i sideprogrammet Panorama. Den havner i fokus i vår samtale, før vi beveger oss over til de to filmene skuespiller Renate Reinsv

Gøteborg internasjonale filmfestival 2024: I denne podkastepisoden reiser vi til Gøteborg for å oppleve den eneste visningen noensinne av KI-eksperimentet Another Persona, der Ingmar Bergmans klassiker har blitt endret og «gjenskapt» ved bruk av kunstig intelligens. Målet? Erstatte Liv Ullmanns ansikt med Alma Pöysti sitt. I vår samtale diskuterer vi resultatet, og hvilke spørsmål vi sitter igjen med. En kvinne som tar plassen til en annen kvinne… Høres det kjent ut? Persona er Bergmans mest eksperimentelle verk – om kunstnerrollen, narsissisme, psykoanalyse, drømmer. Filmen er blitt lest på utallige måter siden premieren for over femti år siden, ikke minst på grunn av dualiteten mellom de to sentrale rollefigurene Elisabet Vogler (Ullmann) og Alma (Bibi Andersson). Det høres umiddelbart ut som helligbrøde å anvende kunstig intelligens til å endre et av filmhistoriens mest innflytelsesrike verk, og ikke minst kan det oppleves sjokkerende med norske øyne at noen vil ønske å viske ut Liv Ullmann fra hennes mest

I denne første Filmfrelst-episoden i 2024 presenterer vi et nytt kapittel i vår podkast-serie Fysisk format, og byr her på et nytt reisebrev – fra San Francisco – der Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen nylig var på besøk. Under etiketten Fysisk format setter vi fokus på utgivelser av film på fysisk format, og diskuterer kulturen rundt de mange håndfaste objektene som så lenge har vært et av filmformidlingens viktigste redskap. Vi har publisert en bunt episoder i denne serien allerede, men kan peke særlig til #500 og #532, som begge også er reisebrev, fra henholdsvis Los Angeles og Tokyo. Nå skal vi få bli med til San Francisco, denne byen nord i California som både er en av de mest berømte i Amerika, og en særlig mye filmatisert og ikonisert storby (Vertigo, Bullitt, Mrs. Doubtfire, The Rock, etc). Lars Ole har returnert derfra med en hel rekke funn fra fysisk format-butikken Amoeba, og forteller om opplevelsene fra de to filialene i henholdsvis San Francisco og Berkeley. I samtale med Karsten Meinich tar

I denne podkastepisoden snakker vi med regissør Eirik Sæter Stordahl om arbeidet med den kritikerroste norske barnefilmen Lars er LOL, som hadde premiere 29. september og har vært en stor suksess på kino. Skuespiller Iben Akerlie gjorde en brakdebut som forfatter med romanen Lars er LOL i 2016, og har siden alternert mellom å jobbe foran kameraet innen film og TV og utgi flere bøker. I samarbeid med Sæter Stordahl har hun vært med å skrive filmmanuset til Lars er LOL, som er den første av hennes bøker som adapteres til det store lerretet. Allerede med kortfilmen Robin (2007) gjorde den unge filmskaperen Eirik Sæter Stordahl (den gang 19 år) seg bemerket blant annet på Kortfilmfestivalen i Grimstad, og etter å ha utdannet seg ved Den danske filmskolen har han etablert seg som regissør med ett ben i både Norge og Danmark. I praten nedenfor reflekterer Sæter Stordahl i dialog med Montages-redaktør Karsten Meinich rundt hvordan han utviklet Lars er LOL i samarbeid med Akerlie, og på hvilken måte han med visuelle

Vi har vært på kino og sett regissør Ridley Scotts nye film Napoleon, og diskuterer resultatet i denne podkastepisoden. «På papiret er Ridley Scott, med sin imponerende CV hva gjelder historiske epos, den optimale kandidaten til å yte Napoleon rettferdighet på lerretet,» skriver kollega Thor Joachim Haga i starten av sin omtale av Napoleon her på Montages. Og nettopp Scotts filmografi og mange meritter innen episke produksjoner om historiske perioder og figurer, blir en naturlig del av vår diskusjon i podkasten nedenfor, der vi sakte, men sikkert kommer til poenget: Hva har den 86-årige britiske veteranen utrettet i sin film om den selvtitulerte franske keiseren Napoleon Bonaparte?  Ved mikrofonene sitter redaktørene Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen, som i gjennomgangen av Napoleon også lar assosiasjonene flyte fritt på tvers av Scott-filmografien (1492: A Conquest of Paradise får enda en velfortjent dag i solen). God lytting!

I denne livlige podkasten snakker vi med filmskaper Lasse Gretland og musikeren Martin Horntveth aka Gouldian Finch om deres eksperimentelle meta-musikkvideo «Making The Flamingo directed by Fahil Anweri». Lasse Gretland har i en årrekke vært en av Norges fremste musikkvideo- og reklamefilmregissører, og fulgt flere artister tett (Big Bang, Gundelach). Martin Horntveth har vært sentral i en rekke band og prosjekter, inkl. Jaga Jazzist og The National Bank. I tillegg har han komponert for film og TV. Gouldian Finch er hans soloprosjekt, og «The Flamingo» var den første singelen fra albumet Hatch. Horntveth ønsket seg en spektakulær musikkvideo til «The Flamingo», «en slags mafiafilm», og sendte en sms til sin mangeårige venn Gretland, selv om han egentlig hadde sagt at han ikke lenger lager musikkvideoer. Henvendelsen ble starten på en underlig prosess, og resultatet av denne ble noe ganske annet enn en tradisjonell musikkvideo. Making «The Flamingo» Directed by Fahil Anweri (selverklært potetgullkonge på TikT

I denne Filmfrelst-episoden presenterer vi et nytt kapittel i serien Fysisk format, nå med prosjektet Norske filmklassikere i fokus, og utgiver Christer Falck som spesialgjest. Vi prater med Falck om ideen og inspirasjonen bak å formidle den norske filmarven på folkefinansierte Blu-ray-utgivelser. Under etiketten Fysisk format setter vi fokus på utgivelser av film på fysisk format, og diskuterer kulturen rundt de mange håndfaste objektene som så lenge har vært et av filmformidlingens viktigste redskap. I tidligere episoder har vi bl.a. besøkt filmbutikker i Los Angeles og Tokyo, diskutert Nasjonalbibliotekets arbeid og tatt av plasten på Agnès Varda-boksen fra Criterion. I podkastsamtalen nedenfor er det norsk filmhistorie i kombinasjon med fysisk format som står i fokus – to ting som betyr mye for oss her i Montages. Da Christer Falck tok kontakt med oss i sommer – for å lufte ideen om å utgi fortidas norske filmer på Blu-ray – ble vi glade og håpefulle. Nå i høst så prosjektet, Norske filmklassikere, dagens

I denne podkastepisoden diskuterer vi David Finchers Netflix-aktuelle leiemorder-thriller The Killer, som vi møtte med skyhøye forventninger da vi så den på filmfestivalen i Venezia. De siste årene har regissør David Fincher latt seg annektere av Netflix, med to sesonger av serien Mindhunter (2017-2019) og den mørke Hollywood-beretningen Mank (2020). Med The Killer fortsetter han å jobbe under strømmegiganten, men siden filmen er ført i pennen av ingen ringere enn Se7en-manusforfatter Andrew Kevin Walker, har mange håpet på at Fincher også vil returnere til et sjanger- og kvalitetslandskap som hører hans tidligere karriere til. Vårt panel er ikke helt enige om hva Fincher har utrettet, og etter verdenspremieren i Venezia satte vi oss ved mikrofonene – representert av Lars Ole Kristiansen, Hedda Robertsen, Benjamin Yazdan og Mads Outzen. Episoden inneholder ingen spoilere. God lytting!

I denne spesialepisoden av Filmfrelst byr vi på en samtale med Peter Cowie og Liv Ullmann, om førstnevntes ferske Ingmar Bergman-biografi God and the Devil (Faber & Faber, 2023). Skuespiller og regissør Liv Ullmann er Norges største internasjonale filmkunstner, nylig belønnet med Oscar-akademiets ærespris, og trenger ingen nærmere introduksjon. Ullmanns forrige spillefilm som regissør var Frøken Julie (2014), og som skuespiller er hun mest kjent for rollene hun gjorde i serien av filmer for Ingmar Bergman, fra Persona (1966) til Saraband (2003). Peter Cowie er en britisk filmhistoriker som siden 1960-tallet har vært en aktiv formidler, kritiker og forfatter av filmhistoriske artikler og bøker, om filmskapere som Akira Kurosawa, Francis Ford Coppola og Orson Welles, men han har også brukt mye tid på å skrive om og forske på nordisk film. Torsdag 2. november var Cowie og Ullmann invitert til Cinemateket i Oslo, der utgivelsen av God and the Devil ble markert med denne samtalen som ble ledet av Montages-reda

I denne episoden av Filmfrelst møter vi regissør Kaveh Tehrani til samtale om hans kinoaktuelle spillefilmdebut, Hør her'a, som er basert på forfatter Gulraiz Sharifs roman med samme navn. Tehrani er en regissør vi har fulgt på Montages helt siden han fikk sitt gjennombrudd med Amanda-vinneren 1994 (2010), en film vi intervjuet ham om i anledning visninger på Oslo internasjonale filmfestival (OIFF) for tretten år siden. I årene etter signerte Tehrani et par kortfilmer – dramaet Victor (2014, les vår omtale) og satiren The Manchador (2019, hør vår podkast) – før han nå altså har gjort sin første langfilm. I samtalen nedenfor snakker Montages-redaktør Karsten Meinich med Kaveh Tehrani om alt fra inspirasjonen han fant i romanen Hør her'a (2020), og på hvilken måte filmen uttrykker et mangfold ikke bare i tematikk, men også i sin visuelle form. Regissøren forteller også i detalj om arbeidet med å finne de viktige unge skuespillerne som utgjør hjertet i Hør her'a, og sine nære samarbeidspartnere på viktige fagomr

I denne episoden snakker vi om Pier Paolo Pasolinis Medea (1969), med den berømte sopranen Maria Callas i tittelrollen. Med Evripides Medea som forelegg, inviterer Pasolini publikum til en fascinerende, brutal myteverden. Med en dokumentarist sitt kamerablikk observerer han menneskers samhandling med naturen og blodsprutende ritualer. Typisk for Pasolini, trekkes det mytologiske og hellige ned fra himmelen til jorden. Medea er stor kunst – men også imponerende håndverk! Dette må være alle hattemakeres, smykkedesignere og tekstilkunstneres favorittfilm. Kostymene er signert Luchino Viscontis faste samarbeidspartner, Piero Tosi, og må være noen av de mest originale og heftige vi har sett. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen. God lytting!